I går var jeg på Ullevaal og så Nuse herje mot Wales. Første gang jeg så landslaget live, faktisk. Revansj for Cardiff!
Og da heiet jeg både på laget ute på banen og på den norske idrettsmodellen og på alle de folka på grasrota som har gjort hele dette eventyret mulig. Alt fra miniputtreneren til vaffelstekeren og alle de foreldrene som følger opp både sine egne og andres barn.
Men jeg får en klump i magen av å lese sakene om barnefotballen på Sørlandet! Jesper Mathisen har startet sitt eget satsingslag for niåringen, og det har utløst en liten bølge av private lag og tilbud om morgentrening før skolen for små barn.
Politikeren i meg mener kanskje ikke så mye om det, men mammaen i meg har sterke meninger!
En niåring skal ikke trene før og etter skolen samme dag.
En niåring skal spille fotball når hun har lyst, fordi hun synes det er gøy og fordi hun kanskje kjeder seg litt.
Og noen ganger er det like viktig både for foreldre, trenere og idrettsledere å oppfordre til å IKKE gå på fotballtrening enda en dag.
For niåringer trenger tid.
Tid til å finne ut hva de er gode på, hva de liker å gjøre, og hvem de er og vil bli.
Da må de prøve seg på ulike arenaer, sammen med et mangfold av barn og voksne.
Kanskje unngår vi også å ende opp med en haug med utbrente barn som er lei av press, mas og et evig jag etter å være best?
Derfor ble jeg skikkelig inspirert da jeg leste om den svenske hockeyklubben Frölunda, kjent som Europas største talentfabrikk innen hockeysporten, i Morgenbladet denne helga. Der går de nå mer og mer bort fra organiserte aktiviteter for de yngste, og gir rom for lek og egeninitiert aktivitet.
Både fordi det gjør barna lykkeligere her og nå, men også fordi de har tro på at det faktisk gjør dem enda bedre i idretten.
De viser blant annet til forskeren Arne Güllich, som basert på data fra 34 000 eliteutøvere innen sport, musikk og akademia fant ut at bare én av ti av de beste unge senere tilhørte den ypperste vokseneliten.
Ni av ti av de aller beste voksne hadde altså ikke vært blant de beste som barn, ifølge studien fra 2025.
Kanskje er det så enkelt som Mattias Persson i Frölunda sier: "– De beste blir best uansett, og det finnes ingen fasit. Den eneste fellesnevneren blant elitespillerne er at de aldri sluttet."
På en dag som denne, er jeg i alle fall uendelig glad for at verken Nusa, Ødegaard eller Haaland sluttet. Og så må vi som er politikere ta vår del av ansvaret for at barn som driver med idrett blir tatt vare på.
For vi må ikke glemme hva som har vært hemmeligheten i norsk idrett: den norske idrettsmodellen.
Tilbud om å drive idrett der folk bor.
Alle skal få være med.
Billig nok til at alle skal kunne komme på trening og spille kamp.
Og ingen niåringer sorteres ut fordi de ikke er gode nok.
Dette er ikke en modell som står i veien for at Norge skal bli best. Det er modellen som sørger for at vi allerede er blant de beste. Fordi den sørget for at tusenvis av barn fikk lov til å leke, være med og kjenne idrettsglede.
Og dette handler i bunn og grunn også om å føle seg som en del av samfunnet.